Jensen & Skodvin: Meningsbærende arkitektur i tre

Arkitektkontoret Jensen & Skodvin arkitekter har oppnådd internasjonal anerkjennelse for sin oppfinnsomhet og dristige bruk av tre i samspill med andre materialer. Kontoret har tilført noe av det ypperste innen norsk samtidsarkitektur, ved å spleise elementer fra den folkelige arkitekturarven med et modernistisk formspråk.

Tekst: Knut Werner Lindeberg Alsén, foto: Arkitektkontoret Jensen & Skodvin

Jensen & Skodvin regnes som et av de fremste arkitektkontorene vi har i Norge. Det er mye omtalt og har mottatt en rekke priser og anerkjennelser. Kontoret har kompleks produksjon, både nasjonalt og internasjonalt. Arbeidene til arkitektduoen Jan Olav Jensen og Børre Skodvin spenner fra møbler til byplanlegging. Noe av respekten de møter i fagmiljøet er knyttet til deres arbeider i møtet med natur og landskap, og deres forståelse av materialer. Spesielt blir de trukket frem i bruken av tre.

Arkitektkontor Jensen & Skodvin ble opprettet i 1995 av Jan Olav Jensen og Børre Skodvin. Begge er utdannet ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), der begge underviser.

Ny norsk arkitektur

• For meg er materialene som ingrediensene når man lager mat. Det finnes noen uringredienser som vi benytter mye, og tre er ett av dem, forteller Skodvin. Han mener det er flere drivere bak utviklingen av den nye, norske trearkitekturen som han er del av.

• En av de sterkeste driverne bak dagens moderne trearkitektur er selvsagt arkitektene selv, fortelle Børre Skodvin. Skodvin sier at interessen for tre alltid har vært hos arkitektene, som har sammenheng med at Norge har lange tradisjoner for trebygging. Han mener at arkitektenes engasjement og ønske om å bruke tre i arkitekturen er en tendens som har løpt og løper parallelt, og helt uavhengig av politiske ønsker og hvordan virkemiddelapparatet er lagt opp.

• I Norge har vi vært spesielt eksponert for tre som byggemateriale, siden det prosentvis er veldig mange nordmenn som har vokst opp i hus av tre. Etter hvert kom det riktignok en politisk ”bevegelse”, et ønske om å bygge enda mer i tre. Det ble etablert insitamentordninger som akselererte denne utviklingen, sier han.

• Hadde det politiske miljøet ønsket mer bygg i betong, ville vi bygget mer i betong. Men det ble tre. Virkemiddelapparatet er sterkt slikt, og har bidratt til at mange har fattet stor interesse for trebruk. Dessuten har det skjedd mye på den teknologiske siden, sier han.

Tre er et lavteknologisk og gjenvinnbart materiale, som ikke trenger store smelteovner og industri. Før det vokste fram en stor treindustri i Norge, benyttet man trestokkene slik de var. Man lot de være runde, hugget hakk i de og la de opp på hverandre, og skapte vakre bygg. Etter hvert utviklet byggestilen seg når bruken av økser ble vanlig, som ble benyttet i formingen av trevirket og man kunne kløyve kiler. Så dukket sagene opp i vassdragene og man skar treet opp i bord. Ved dette fant arkitekturen nye uttrykk.

• Tre er et materiale som man kan utnytte nesten overalt, noe som tilhører den norske ”selvbyggertradisjonen”. Da den tremekaniske vokste industrien fram, ble trevirket skåret om til rektangulære tverrsnitt og dimensjoner i ulike lengder, hovedsakelig fra gran og furu. I ettertid kan vi se at arkitekturen ble utformet i takt med det som industrien produserte som hyllevare. Det er faktisk noe vi sliter med også i dag, mens vi langt på vei er inne i en ny utvikling, sier Skodvin.

Skodvin forteller at det store skiftet hos arkitektene kom ved digitaliseringen og når man ikke lenger var bundet til de forhåndsdefinerte formatene som industrien over lang tid tilbød. I dag har det blitt enklere å skaffe seg skreddersydde løsninger til et bygg, noe som selvsagt påvirker trearkitekturen.

• Nå kan vi ringe direkte til et sagbruk eller høvleri, og bestille de dimensjonene og overflatene vi ønsker oss, uten at det koster for mye. Dessuten kan vi realisere arkitekturen ved å benytte mange nye verktøysmetoder som er på vei inn i markedet, i kombinasjon med en rivende utvikling av digitale styringssystemer. Men mulighetene for mer direkte koblinger mellom arkitekter og produsent er ennå ikke utnyttet til fulle ennå, i motsetning til stålindustrien som har gjort dette lenge, sier han, for eksempel innen bilproduksjon.

Skodvin forteller at de kontorene som har vært flinke med stål i arkitekturen, er de som har forstått stålets egenskaper, hvordan man kan spesialbearbeide dette materialet og har satt seg inn i hvilke verktøy man har til rådighet. Disse arkitektene har tegnet og lager arkitektur med utgangspunkt i en stor materialforståelse og et tett samarbeid med stålindustrien. På tresiden har vi hatt en annen utvikling, det har vist seg vanskeligere å få til en effektiv dialog med produksjonesleddet.

• De gode arkitektene er alltid nysgjerrige av natur og driver en livslang utforskning på møtet med tre og andre materialer i arkitekturen de tegner. Myndighetene har også spilt en sentral rolle, noe vi har sett med treprogrammet til Innovasjon Norge og Forskningsrådet, viktige insitament for økt bruk av tre. Men jeg mener at bruken av disse midlene må endres også til å gjelde måten produktene benyttes, ikke bare produktene i seg selv eller bruken av disse i hvilke som helst byggerier, sier Skodvin som innehar et professorat på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

• Vi ser at utvikling og innovasjon innen arkitektur først og fremst skjer i byggingen. På samme måte som forskerne blander ulike kjemikalier i laboratoriene, er bygget arkitekturens eksperiment. Den akademiske forskningen er sterkt knyttet mot det vitenskapelige. Men arkitekturforskere får sjelden anledning til å bygge noe av vesentlig størrelse og kompleksitet. Dermed stiller de jo med et alvorlig handikap, de har ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan man faktisk gjør det. Det er litt som å forske på forplantningslære uten noen gang å ha opplevd sex…Etter min mening må virkemiddelapparat i fremtiden innrettes slik at byggingen blir en like viktig del av forskningen som den mer akademiske delen av vitenskapen.

• Dessuten er bygg svært håndgripelige, og den beste måten å nå ut bredt med nyvinninger og arkitektonisk innovasjon. Hvis dyktige arkitekter er villige til å dele sine ”hemmeligheter” vil denne utviklingen gå raskere, sier han.

Skodvin overfører sin kunnskap og entusiasme for tre inn i kursene han har. Har tar jevnlig med seg studentene ut i skogen slik at de kan se tømmer på rot, og høre hva de som kan skog forteller om kvaliteten på tømmeret før det ble skåret.

• Ved slike turer kan vi lære om hvordan tømmer plukkes ut til ulike dimensjoner og kvaliteter, og hvordan det blir skåret på sag. Etterpå kan vi studere hvordan stokker med ulik kvalitet kan gi ulike muligheter, avhengig av hvordan den behandles på saga, med fiberretninger og sprekker. Dette er viktig kunnskap for arkitekter, at de får innsikt i måten å bruke tre på, og ikke minst, at de lærer å bli kompetente bestillere av trevirke, sier han.

Meningsbærende arkitektur

Arkitektursynet til Skodvin har utgangspunkt i hans egen utvikling og interesser. I løpet av oppveksten hadde han alltid en facsinasjon for hva man kan gjøre med materialer og hvordan disse kunne bearbeides. I forlengelsen av dette var han opptatt av hvordan ting faktisk var skrudd sammen.

• Jeg utviklet også en interesse for hvordan man kan skape et arkitektonisk rom basert på sammenhengen mellom materialene og hvordan disse er montert. I dag er jeg opptatt av hvordan det er mulig å skape en forbindelse mellom disse to størrelsene slik at de oppleves som meningsbærende, sier han.

For Skodvin betyr meningsbærende mer enn bare funksjonelt. Det handler også om hvordan bygningen oppleves, hvordan menneskene opplever det å være i eller ved bygningen.

• For meg handler arkitektur om å bygge rom som er gode å være i, samtidig som materialer, bygningsdeler og konstruksjon er med på å gjøre det til en rik opplevelse å bruke disse rommene, sier han.
• Opplevelsen av et rom må inneholde mer enn en nøktern og pragmatisk tilretteleggelse for en bestemt aktivitet. Når arkitekturen virkelig er god, øker den kvaliteten på livet for menneskene, sier han.

Skodvin forteller at i dag er det vanlig at man bygger to hus. Det første er selve konstruksjonen som skal holde huset oppe, alt det tekniske. Det legges sjelden mye innsats i å gjøre dette vakkert. Derfor bygges hus nummer 2, som er en innpakning som skal skjule fraværet av omsorg for utformingen av konstruksjonen.

Dette gir en abstrakt type estetikk som stort sett handler om overflater, farger og plassering av dører og vinduer. Jensen & Skodvin tilhører en tradisjon der man lar være å bygge hus nummer to. I stedet forsøker de å utvikle konstruksjoner som er fine nok til at de blir en sentral del av den arkitektoniske opplevelsen: Bygninger som ikke inneholder flere deler enn hva som faktisk er nødvendig for å lage bygget, og satt sammen på en slik måte at resultatet tåler dagens lys.

• Det er klart at vi må bearbeide uttrykket mye mer når vi ikke skal pakke inn de bærende konstruksjonene. Men vi mener at vi på denne måten kan skape en estetikk som blir veldig rik på inntrykk og opplevelser, og som mater folks nysgjerrighet ved at vi etterlater spor og tegn som blant annet forteller om hvordan huset er laget og alle de ulike beslutningene som måtte tas underveis i byggeprosessen. Og ikke minst så sparer man penger på å bygge ett hus i stedet for to, sier Skodvin.

Tidsånden i arkitekturen

• Et av moteordene i disse dager er ”mass customization”, som henger sammen med maskinstyring og nye produksjonsmuligheter. Det betyr at man digitalt kan modellere arkitekturen på forhånd og få den produsert automatisk i etterkant. For kontoret vårt er masseproduksjon ikke kun ensbetydende med å produsere større serier av like ting. Det er mulig å lage likt og ulikt på samme tid. Man kan ha noe til felles, som sammenføyninger, men at disse tilpasses individuelt og gir arkitekturen en særegenhet til tross for at noe er masseprodusert. Dette er noe vi kjenner til fra bilbransjen, men som ikke har tatt av innenfor arkitekturen. Dette er en kode arkitektene bør forsøke å knekke nå, sier han.

For å eksemplifisere hva han mener henviser Skodvin til japansk arkitektur. Tradisjonelt ble husene tegnet av byggmesteren, ikke en arkitekt. Det ble utformet en enkel plan etter en modul, som var den japanske tatamimatten på 90 x 180 centimeter. Alle de ulike rommene til huset ble bygget etter antall slike matter, etter plassbehov og størrelser på huset. Husene ble formatert etter dette modulsystemet, bygget opp med bærende konstruksjoner, søyler og dragere i henhold til et generelt system av dimensjoner og sammenføyninger.

• I prinsippet kunne hvem som helst gå til hvilken som helst byggmester uten at han måtte lære seg en rekke nye ting, samtidig som husene fikk en individuell variasjon. Dette er en form for ”mass customization” som jeg ser for meg kan komme i fremtiden. I Japan fungerer dette fordi man har verktøy og produksjonsmetoder som gjør at det ikke er noe problem om det er 1,8 meter mellom disse søylene eller 5,4 meter, forutsatt at man har bjelker som klarer spennet, sier han.

• Jeg liker denne utviklingen, at vi utvikler en verden der individet får anledning til å uttrykke egen personlighet og egne preferanser, uten å komme i konflikt med fellesskapet. Det er for øvrig dette vi ønsker å gjenspeile i arkitekturen vi skaper, sier han.