Austigard Arkitekter bygger japansk inspirert arkitektur i Norge

Ønsker å gjenskape uendelighetsrommet 

I forholdet mellom mørke og lyse rom likner den tradisjonelle japanske og nordiske arkitekturen på hverandre. Begge gjenskaper den mørke skogen og leirbålet.  – For meg passer kombinasjonen japansk og nordisk godt sammen, sier arkitekt Tor O. Austigard som bygger hus i Norge med inspirasjon fra Japan. 

Tekst: Knut Werner Lindeberg Alsén

Dagens japanske arkitektur er verdensledende både i Japan og i utlandet, derfor henter de fleste japanske arkitektene inspirasjon fra kolleger fra eget land. Men man har lett for å tro at Tokyo er bare store skyskrapere og futuristisk. Faktum er at verdens største by har høyere tetthet av småhus enn de europeiske byene, til og med mer enn Oslo. Det som er typisk med den japanske hovedstaden – og for de japanske byene – er at byene egentlig er store vever av små hus, der det stikker opp klynger med skyskrapere.

– Personlig kjenner jeg en mye sterkere dragning til den tradisjonelle arkitekturen, mer enn den modernistiske arkitekturen som preger de moderne arkitektene, og som mange norske arkitekter er påvirket av. Min arkitektur er derfor påvirket av den tradisjonelle, trearkitekturen, sier Austigard. 

Hans påvirkning av japansk trearkitektur kan sammenfattes i et hus de bygget om, utenfor i Bærum i Oslo. Med ”House of Many-Worlds” forvandlet Austigard Arkitektur en leilighet i andre etasje i en typisk etterkrigsbygning, til et drømmende, hyttelignende familiehus. Drivkraften bak prosjektet var å skape lag på lag med rom, som skaper dybde. 

– Man kjenner nærværet til de andre rommene, ved at man ikke bare er inne eller ute i det ene eller andre rommet, sier Austigard.  

Denne lagdelingen og dybden er et tema som Austigard Arkitektur har jobbet mye med.  Han er svært påvirket av det tradisjonelle japanske byggeri, som benytter halvgjennomsiktig papir der grensen fra et rom til et annet er svakt. 

– I dette huset benyttet vi perforerte stålplater for å skille loftområdet fra det store boarealet under det, men samtidig beholde en gjennomsiktighet. Halvgjennomsiktigheten er noe jeg helt klart har med meg fra japansk arkitektur. Tradisjonelt er det tvetydigheten i at rommet både kan være lukket og åpent på samme tid. Men at det som er utenfor og de andre sonene også skal være til stede, er for meg veldig japansk og som jeg bringer inn i min arkitektur i Norge, sier han.  

I ”House of Many-Worlds” ønsket han å skape flere soner i huset. Målet var at selv om man er i samme rom, er det mulig å gjøre ting uavhengig av andre. Man kan være sammen med andre alene. Det skulle være mulig å trekke seg tilbake i en mørkere del av leiligheten for å lese en avis eller bok, samtidig som man fortsatt har tilknytning til familiemedlemmer nedenfor.  Sentrum i leiligheten er et stort familiebord 1,5 x 3,0 m med kjøkken og stue mellom.  Loftet danner den mest intime sone av leiligheten, som er beskyttet av halvt gjennomsiktige perforerte stålpaneler på begge sider. Her får en fullstendig oversikt over den sosiale situasjonen rett under, så vel som utsiden utover det.

– Tilbakemeldingene er at når huseierne sitter i hemsen har de overblikk i hele leiligheten, rommet som er nede med stue og kjøkken og samtidig har utsikt utenfor huset. Det skaper en trygghetsfølelse, at tingene faller til ro, sier Austigard. 

Alt interiør er av tre, alt fra mørke furugulv til lyse vegger i bjørkefiner.  

Uendelighetsrom med resonans i det nordiske  

Et annet element Austigard har tatt med seg fra Japan er forholdet mellom mørke og skygger i byggekunsten, som også berører dybden. Tradisjonelt har det vært mye mørke i Japansk arkitektur, slik man også finner i den europeiske og norske. 

– Men, mørke rom har blitt dyrket på en fascinerende måte i Japan. Det som skjer når man benytter mørke i et hus, er at man retter fokus på de nære tingene. Det oppstår en intimitet, eksempelvis ved at man opplever trebruken på veggen nær der man sitter på en bedre måte, annerledes enn i et fullt opplyst rom der forholdet mellom det fjerne og nær blir visket ut, sier Austigard.

Han forteller videre at når rommet er mørkt, forsvinner også hjørnene litt og formene blir borte – som en motsetning til det moderne, lyse med fokus på rommets form. Men som ikke gir den samme nærhetsopplevelsen som den tradisjonelle japanske arkitekturen, der rommets utstrekning er vag. Det skapes et uendelighetsrom. 

– Det mørke rommet mener jeg har resonans i både den japanske, tradisjonelle arkitekturen og det nordiske. Slike rom gjenskaper den mørke skogen og leirbålet. Bålet gir et så sterkt lys at alt annet blir borte i et mørkt uendelighetsrom utenfor. Dette står i kontrast til den gresk-romerske arven med opplyste rom som viser formene, der den store totaliteten betyr mest, og som modernistene er opptatt av. 

Japanskinspirert

Allerede under første året som arkitektstudent ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) fikk Tor O. Austigard sitt første møtet med Japan. Ved instituttet ble det formidlet mye fremragende japansk arkitektur, av lærere og gjesteforelesere. Ved disse byggene ble studentene eksponert for arkitektur som utfordret konvensjonene hos de unge. Austigard forteller at blant arkitekturen han møtte under det første året hadde den japanske et helt spesielt særpreg.  

– Det var et sjokk å bli introdusert for disse byggene, som ung student. Boligene var ugjenkjennelige, små og uforståelige, og utformet etter tilsynelatende andre funksjoner enn det jeg var vant til den gangen. Jeg husker godt en bolig fra 80-tallet i Osaka, som var to meter bred og fire etasjer høy. Skala, dimensjoner og de små detaljene i arkitekturen var nye for meg. Jeg fikk en dokkehusfølelse av det jeg så, som skapte en fremmedgjøring i meg. Selv om dette var bygget for folk, var det laget for andre enn meg. Mye av arkitekturen jeg etter hvert ble kjent med var fra Tokyo, og var preget av fliser, stål og runde vinduer som jeg på dette tidspunktet ikke var kjent med, litt som bussterminalen i Oslo. Etter hvert så jeg alt mulig av japanske bygg, som jeg synes var annerledes, nytt og spennende, sier han. 

– Etter hvert oppdaget jeg at mye handlet om Japan rundt meg. All informasjon jeg fikk om landet tente en gnist, alle pilene pekte mot at jeg måtte finne ut hva dette landet hadde å tilby, forteller Austigard. 

Etter hvert lærte han seg språket. I 2006 studerte han arkitektur ved Tokyo-universitetet, etter et treårig opphold i Japan. Austigard er i dag gift med en japansk kvinne, og besøker landet regelmessig. Og han er inspirert av Japan når han skaper arkitektur i Norge. Austigard har også tatt med seg fra Japan en annen holdning til arkitekturhistorie.

-Nå spør jeg hva som er problemet ved å trekke inn det tradisjonelle i det moderne samfunnet, hvorfor kan man ikke til og med lage en kopi? 

Det som er problemet og som en ekte modernist vil si, er at vi lever i en moderne tid, i et helt annet samfunn enn det som produserte eksempelvis sveitserstilen. De mener at vi skal ha en arkitektur som gjenspeiler vår tid, at å lage kopier er falsk. 

– For meg selv ville det vært rart å bestille et hus i sveitserstil, siden det ikke gjenspeiler min livsstil. Men om andre vil bygge et, er det helt greit for meg. Det handler om den personlige frihet, som også er japansk, der privatretten står sterkt. Det er veldig liten estetisk innblanding fra andre, slik det er i Norge spesielt fra det offentlige som griper strekt inn i hvordan private hus skal se ut. I Japan har man friheten, så lenge tomten er privat, kan man gjøre som man vil med huset. Gjerne fliser i sjokkrosa, forteller han.